Konseptet er stikk i strid med omtrent alt vi som lærere er opplært i. Lærere vet at vi må følge læreplaner, vi må sørge for at barna holder følge med skolens samlebånd og vi må passe på at barn som "faller av" blir plukket opp av systemet og kan tilbakeføres gjennom spesielle undervisningsordninger som ILK (Intensivt LeseKurs) og MILK (Matte-ILK). Sudbury Valley tar læreplanen din og river den i filler, den fjerner samlebåndet, den fjerner klasseinndelingen og den fjerner faktisk hele den pedagogiske administrasjonen når de først er i gang. Med andre ord, de gjør alt "feil". Men hvordan klarer de da å få så gode resultater ved endt skolegang?
Skolen er et av de første og per nå mest kjente eksemplene av det som på engelsk kalles "the unschooling movement". Basis for dette konseptet er rett og slett tanken om at vi som lærere ikke kan lære barna noen ting som helst; barna må lære seg selv. Akkurat denne idéen har for så vidt lenge hatt bred aksept i pedagogiske kretser og den har manifestert seg i skolen gjennom tankegangen om at vi om lærere må fungere som "guider" for elevenes egne læringsprosess. Unschooling, og Sudbury Valley, mener det ikke strekker seg langt nok - og personlig er jeg ikke langt unna å si meg enig i det.
Albert Einstein sa det så fint - det er et mirakel at nysgjerrigheten overlever formell skolegang. Skolen i dag er basert på tvang fremfor lyst. Selv om Sudbury Valley kanskje drar ting vel langt i den andre retningen (gjør de egentlig det?), så tror jeg det må finnes enighet om at en skole som baseres mer på lyst enn på tvang vil ha et langt bedre læringsmiljø enn det vi ser i dagens tradisjonelle skole. Så blir kanskje spørsmålet mer om hvilken grad av frihet elevene skal gis til å stake sin egen kurs?
